Det har vært en helt utrolig tur sier Erik begeistret og det er ikke mulig å gjengi alt i en kort blogg. Det siste møte vi hadde litt utenfor Madurai var ett møte vi aldri kommer til å glemme.

Det var med spenning vi gikk ut av bilen og entret plassen vi skulle ha møte, langt der ute på landsbygden i India. Da det er ikke er så lett å ha friluftsmøter overalt, så var dette ett egnet sted både i forhold til at lokalbefolkningen ikke er så aggressive til slike møter og at menigheten har friluftsmøte på egen eiendom.

Vi vet at Jesus brukte det som lå han for hånden når han prekte evangeliet og en gang lånte han en båt som han brukte som plattform. Her hadde den lokale pastoren som for øvrig var bonde også benyttet seg av det som han hadde for hånden og han hadde rigget opp en traktor med henger, og hengeren fungerte som plattform.

Når møte begynte kom det en storm av insekter av alle slag og i alle slags farger. Det kunne nesten virke som det var ett angrep og det var til tider vanskelig å gjennomføre noe som helst med alle disse insektene der de satt seg i håret, under klærne, opp i ansiktet.

Det kom puljer med mennesker til møte og det hadde blitt leid inn lastebiler som hadde hentet hinduer rundt om i området og slapp dem av på møte og den avsatte plassen for møte ble helt fylt opp. Det ble invitert til frelse og så mange som rundt 40 søke frem og ville bli frelst. Vi husker spesielt sist år da vi hadde ett tilsvarende møte, at den lokale menigheten som var på rundt 30 stk, fikk 44 nye nyfrelste på møte dagen etterpå.

Det har vært ett tett program i India med mye reising og møter, noen dager var også teamet delt på ulike plasser da det var to møter samtidig.

Det som bragte størst inntrykk på denne turen var å treffe igjen en kvinne fra ett sted ikke så langt fra Munnar, som vitnet om hva som hadde hendt henne for ca ett år siden. Erik og Thor Ivar var sammen på misjonstur i dette området da og denne kvinnen komme på møtet i en forferdelig situasjon. Hadde det ikke vært for dette møte hadde jeg aldri vært i live nå, sier kvinnen og nå vil jeg dra rundt å fortelle til alle om hva som har hendt meg. Mannen hadde hengt seg bare noen dager i forveien og  hun hørte stemmen til mannen i hodet som kommanderte henne til å henge seg og hun kjente det lå ett bånd rundt halsen som hindret henne i å puste. Jeg minnes hun kom inn på møte med begge hendene rundt halsen og strevde med å puste, erindrer Thor Ivar. Det ble en kamp der hvor demonene i henne skrek og måtte til siste vike for dette underfulle herlige navnet Jesus. Jeg ble totalt fri! Sier kvinnen, som ble både løst i fra denne plagen og frelst i samme møte. Hun er nå trofast med i den lokale menighet og sprer sitt vitnesbyrd ut til alle der hun ferdes.

Året før på samme plassen overnattet 7 stk med full pensjon på det lokale hotellet og da vi skulle gjøre opp regningen for overnattingen, ville de ikke ta i mot pengene. De som eide stede var kristne og hotellet hadde nesten ikke noen gjester, men de hadde fått tro for at de ikke skulle ta betalt, men ville at vi skulle be for stedet. Vi ba om at Gud skulle godtgjøre dem mangedobbelt tilbake for dette og de fortalte at etter dette hadde det kommet mange flere gjester til stedet og de hadde blitt så velsignet av Gud det siste året.

Det var flere som gav tilbakemeldinger etter forbønn om helbredelse fra sykdom og plager.

 

Utvid plassen for ditt telt, og la dem spenne ut teppene til din bolig, hindre det ikke! Strekk dine snorer langt ut, og gjør dine teltplugger faste!
(Jes 54:2)

Det er med iver vi kan fortelle at Gospel Mission har nå vært med på å sponse kampanjer i India, da det er en stor iver etter å nå enda flere mennesker med evangeliet. India er ett svært hindu preget land der mer enn 80% av de omtrent 1,2 milliarder menneskene er hinduer. De har mer enn 33 millioner guder, som straffer folket om de ikke lever og ofrer tilstrekkelig godt nok.

Dette er ett kjempe stort misjonsfelt, som delevis er lukket, og det er nå blitt forbud med lov å konvertere fra Induismen. Mange er skjulte kristne som ikke kan bekjenne for familien at de tror, da dette vil få store konsekvenser. At nå Gospel Mission har vært med som en av mange sponsorer til dette er vi glade for og dette lever opp til vår visjon: Evangeliet ut til alle!

Det har vært 6 stk som har vært med på teamet:

 

Erik Wold – Har vært i India flere ganger og er fleksibel i tjeneste, fra å undervise fra Guds ord til å imponerer Inderne med gitarsolo og Indisk lovsang.

Thor Ivar Grønli – har vært i India mange ganger og er en utpreget Evangelist som lyser opp når ufrelste kommer på møte.

Ann Kristin Iversen – Har vært mange ganger i India og har bodd noen år som ungjente i nabolandet Nepal. Elsker alt med Inida og er mor i reisefølget

Harry Johannesen – Svigerfar til Thor Ivar og dette er hans andre tur til India. En mann med ett stort hjerte og går fort tom for penger når mennesker i nød er i nærheten.

Hannah Grønli – Første tur til India og er datter til Thor Ivar. Ung jente som elsker Jesus og vil være med å tjene han.

Rose Mary – En søster fra Kenya, og Daniel Masaga er onkelen hennes. Dette var første tur til India og Rose Mary har en brann for å snakke med mennesker om Jesus.

«Hi Hannah» hører jeg Karoline sier til den lille babyen på 3 mnd og mor prøver å få oppmerksomheten til den lille skjønne prinsessen. Jeg kjenner jeg blir litt rørt når jeg hører henne kalle henne Hannah da det er jeg som har bestemt navnet hennes.

 

For tre mnd tilbake så snakket jeg med Daniel far til Hannah i telefonen og gratulerte han så mye med babyen. Da hun ikke hadde fått noe navn ennå spurte Daniel meg om hvilket navn som jeg ville ha gitt henne. Da jeg har en skjønn datter med navn Hannah, svarte jeg spontant at det beste navnet som finnes er Hannah! Til min store forundring så svarte min kjære venn like spontant som meg og sa: Ok, da skal navnet være Hannah! Tror jeg aldri kommer til å slutte å forundre meg over Kenya og nå hadde jeg bestemt navnet til datteren til en av mine gode venner her nede.

 

Jeg spør Karoline om jeg kan få holde henne og jeg er en smule stolt der hun sitter i armene mine. Det er ikke vanlig å bruke bleier til ungene her nede da det dette er for dyrt å kjøpe og idyllen ble raskt brutt når Hannah brukte meg som toalett. Mor kom unnskyldene  å hentet ungen og jeg gikk fornøyd hjem for å skifte og tenkte på at så velsignet jeg er med så gode venner her nede.

 

Hilsen Thor Ivar

Etter en travel reise på 36 timer, knapt uten søvn nådde vi frem til Giribe på torsdags kveld og det bar rett på møte. Uansett hvor trøtt man er, så kvikner vi til når vi kommer til møte som allerede er i ful gagn med sang og lovprisning. Vi kristne er som sirkushesten som blir helt vill når han kjenner lukten av sagflis og det tok ikke langt tid før de tre hvite var med lovprisningen og glemte at vi knapt nok hadde sovet på to døgn. Det var ikke noen vanlig møte vi kom til, men vi hadde akkurat kommet frem i tide til det første møte i konferansen her i Giribe som Gospel Commission Fellowship  har hvert år i august.

 

Vi hadde hørt at de samlet opptil 10 000 til denne konferansen og i år så var det enda flere som var registret en tidligere, og  da kommer de de sammen fra alle deler av Kenya og Tanzania, og denne gangen kom det også en gruppe fra Uganda.. Det var folk overalt og da det ikke finnes hotell eller overnattingsmuligheter for alle disse så kan det virke som de sover overalt. Lokalene til skole, menigheten, bibelskolen og alle tilgjengelige rom var fylt til trengsel med gjester som overnattet, men dette var på langt vei nok for å huse mer 10 000 mennesker. På område var det telter og presenninger overalt, som de både brukte til overnatting og til kjøkken. Det er helt imponerende hva disse kenyanske damene får til med kun ett lite bål og kokeutstyr. Ut fra disse primitive forholdene så lager de matretter flere typer kjøtt som både er kokt, stekt og grillet.

 

 

Man blir ikke annet forundret over alle de som søker frem i ettermøtene med en inderlighet og det skjer mye i slike møte som det er vanskelig å skrive om og det har gitt et enormt inntrykk på oss som her er. Det spesielt en kvinne jeg aldri kommer til å glemme fra denne konferansen og hun var en ung kvinne med en liten baby i armene og kom frem å søkte Gud. Hun var under kontroll av åndsmakter og når disse manifesterte seg på en voldsom måte slik at denne kvinnen slå sprellet og rullet på bakken. Dette er et grusomt og hjerteskjærende syn å se og ikke minst å høre de skrik som kommer ut av disse menneskene som er under kontroll av åndsmakter. Hun kom frem i flere møter og det samme skjedde, inntil hun hadde kommet frem til en beslutning: hun ville bli frelst! Hun fortalte hele forsamlingen om hun hadde store plager og måtte bli frelst. Hun hadde blitt mobbet og blitt behandlet dårlig av familien, og hun sa at det bare var Jesus som var hennes redning. På møte søndag formiddag når det ble innbudt til frelse kom denne kvinnen med babyen på armen, og vært skritt hun kom nærmere plattformen manifesterte denne åndsmakten seg mer og mer, der kun sprang hylende frem. Til alles store sjokk så kastet hun babyen i bakken når  hun kom frem og deretter rullet hun overende med ett uhyggelig skrik. Denne formiddagen ble hun løst i fra denne demonen og hun ble herlig frelst. Som ett mirakel så ble ikke babyen skadet av fallet og til min forundring så begynte den heller ikke å gråte, jeg tror at Guds hand tok hånd om babyen når den falt. På søndag kveld så kom kvinnen igjen til forbønn, men da ikke får å bli frelst. Denne kvelden ble hun døpt med Den Hellige Ånd og hun priste Gud høylytt i tunger med hendene løftet over hode. Noe så stort tenkte jeg, i forrige møte så kastet hun sin baby i bakken og måtte bindes fordi hun sprellet av seg nesten alle sine klær, og nå så er hun løst i fra det som bandt henne og gleden strålte ut av hele henne.

 

Mange ville nok bli skremt av slike møter hjemme i Norge, men det som skremmer Kenyanere (eller muligens imponerer) er at min mor Liv Grønli kaster seg over de verste tilfeller av demonbesatte i møtene og kaster ut demoner som hun ikke har gjort noe annet. Kan ikke si noe annet enn at jeg er en liten smule imponert over henne og tenker at en slik frimodighet skulle vi alle hatt i Norge.

 

Med hilsen

– Siden du også er sønn til Daniel Masaga, må du være bror min, sier Wilson på møtet i Ogada, og tar meg i handa.  – Men husk at jeg er din storebror og du er den yngste av Daniels sønner, sier han og ler. Wilson var en av de første som Daniel Masaga ledet til frelse i området og han er med i menigheten. Det er nå søndag formiddag og lokalet er helt stappende fullt, og det sitter noen på trappen utenfor også. Wilson har akkurat kommet med en hilsen i møtet og hele hilsenen var til meg, der han kom med mange gode ord.

Det kan vanskelig forklares hvordan et slikt søndags formiddagsmøte er her i hjemmemenigheten til Daniel, da det er ganske forskjellig fra det vi er vant til hjemme. Her synger de av hele hjertet og kroppen følger med der de danser og hopper rundt. Jeg prøver å være med i sangen, men den «hvite manns» iherdige forsøk sees nok på med et smil, da det er både stivt og urytmisk der jeg gleder meg i Herren sammen med alle disse herlige vennene.

En av evangelistene går frem og sier noe i møtet, og dette er en meget stille kar, slik jeg kjenner han. Men dette er første gang jeg ser han sier noe i et møte, og dette var et fyrverkeri av en innledning. Det ropes ut noe som jeg ikke helt forstår, men forsamlingen responderer voldsomt med å klappe, juble og roper Yesu Paki (Priset være Jesus).

Etter 3,5 time med full trykk var møtet over, og det så ikke ut som noen var slitne etter et så langt møte, selv i denne trykkende varmen inne i lokalet. Jeg tenker på at de fleste faktisk har vært på et møte før dette også, som sikkert også varte bortimot 2 timer. – Siden noen har kort vei og andre har lang vei til møtene, så har vi bestemt oss for å ha et møte for de som kommer tidlig, sider Daniel. – Vi kan jo ikke bare sitte der og vente på at de andre, som har lang vei å gå, skal komme! Det gløder av mannen, som om noen dager nå fyller 78 år, men det kan ikke sees på han. – Jeg er nok som en gammel bil, sier han, – litt rusten i chassiet, men jeg har fått ny motor og ny olje! Om kroppen blir litt sliten så har jeg en voldsom energi og en byrde som driver meg til å fortsette i tjenesten.

Da møtet ble så langt, og så mange som skulle prate etterpå, fikk vi det veldig travelt. Jeg skulle rekke flyet i Kisumu på kvelden og dette ble en rallysafari mot klokka. Etter utallige kraftige nedbremsninger, farlige forbikjøringer, humpete veier, rekker vi frem akkurat med 15 minutters margin før de stenger innskjekkingen. Jeg sier farvel til Robert og Daniel, mens jeg tenker dette var nære på å ikke rekke flyet. Til min forskrekkelse ser jeg på tavlen inne i adgangshallen at flyet mitt er endret til å gå 20 minutter tidligere! Sørgelig, tenker jeg, og springer bort til innsjekkingstedet og håper de vil være greie med meg og ta meg med, selv om jeg nå har alvorlig tidstrøbbel. Da jeg spør om hvorfor flytiden er endret, ser de litt dumt på meg og sier: – dette er flytiden fra i går. I dag er det fridag, og de som jobber med å oppdatere monitorene har fri. Jeg puster lettet ut og tenker at Kenya er Kenya!

Nå er jeg på vei hjem og er Gud takknemlig over hva jeg har fått oppleve på turen.

– Dere må komme igjen i morgen for å ha møte her og så starte en menighet i denne landsbyen, bønnfaller folket i Koobanja, en liten landsby noen kilometer fra Murubay.  Landsbyen ligger i et vakkert området som er tett opp mot grensen til Tanzania og ligger ved Viktoriasjøen. Det er første gang vi besøker denne landsbyen og det var full åpning i møtet. Guds Ånd kom mektig og stemningen ble helt elektrisk. Mange ble frelst denne dagen og mange fikk oppleve helbredelse. Det var nettopp disse nyfrelste som nå ba om at det må startes opp en menighet der i Koobanja. Vel hjemme i Giribe utbryter Daniel begeistret: der må vi starte en menighet, tenk hvilket møte! Det lyser av denne Guds mann som nå snart er 78 år gammel. Måtte Gud gi meg styrke og mange flere år til, så vi kan nå ut til enda flere med evangeliet sier han begeistret! Ja, la oss be at Gud gjør dette, da dette er en mann Gud har reist opp blant sitt folk til å lede tusener til Kristus. Ja, jeg gleder meg til å se hva Gud vil gjøre i fremtiden både gjennom tjenesten til Daniel og i denne landsbyen Koobanja.

Ved de to siste gangene vi har vært nede i Kenya har vi vært i Gotkatkjola på møte, og der har Gud gjort utrolige ting. Dette er en fiskelandsby som ligger ved Viktoriasjøen som  er et meget vakkert sted med fjell, strender, et bølgete hav, fugleliv og en deilig sval vind. Minner faktisk litt om Norge dette stedet. Da vi var der første gang i mars 2011, opplevde vi et fantastisk gjennombrudd og disse møtene ble til en forandring for hele stedet. Som det alltid er, har vi en motstander som ønsker bare å stjele, myrde og ødelegge, og dette har den nye menigheten fått oppleve. Ved Guds nåde har de nå kommet igjennom en vanskelig tid og Gud har velsignet dem med et landområde der de skal bygge seg et menighetsbygg.

Det er en luthersk prest som har vært på møtene i Gotkatkjola og Gud har møtt han kraftig. – Jeg har nå sluttet som prest og vil la meg døpe med full nedykkelse, sier mannen, og spør Daniel om hvor fort han kan få døpt seg.

Gud helbredet en krøpling i denne landsbyen som var helt bøyd og ikke kunne rette seg opp. Gud gjorde et mirakel for mannen som i et nu kunne reise seg opp og var fullstendig helbredet. Som vanlig var det veldig åpent for evangeliet her også denne gangen og mange møtte Jesus i slutten av møtet. Ja, jeg må si meg enig med Daniel: Menigheten her i Gotkatkjola har potensiale i seg til å bli en kjempestor menighet.

 

 

 

– Her er eiendommen min og den er 1 dekar stor. Jeg har leid 1 dekar land av naboen også, som jeg nå har pløyet en gang. Det er Daniel som stolt viser frem eiendommen der han dyrker mais, sukker, ulike grønnsaker og masse med trær som er plantet. Dette er ikke Daniel Masaga, men han er nevøen hans. Etter at han mistet sine foreldre som en liten gutt har han vokst opp hjemme hos sin onkel og blitt tatt vare på. På de turene vi har vært her nede har denne gutten vist seg å være en veldig arbeidsom gutt, og han hadde en drøm om å få seg en egen eiendom der han kan dyrke mat for seg selv og til salg.

Vi bestemte oss når vi var her i november i fjor, å hjelpe han å kjøpe et landområde, så han kunne få muligheten til å jobbe seg ut av fattigdommen.

Onsdag morgen kommer Daniel til meg og sier, – i dag skal du være med og se på eiendommen min, og vi blir enig om å dra av gårde. Han har fått lånt en motorsykkel for anledningen og etter en kort kjøretur så er vi fremme. Et imponerende syn møter meg, her er det ikke bare ryddet bort alt av busker og trær, men det vokser frem trær, mais og en mengde med ulike grønnsaker. Med en iver så forklarer han meg i minste detalj hvordan en slik eiendom gjøres klar for å bli brukt til jordbruk og det er ikke tilfeldig hvor de ulike slagene er plantet. Han gjentar stolt gang på gang; – dette kommer til å bli veldig bra om jeg forsetter med å jobbe hardt, og jeg tenker at dette er en uvanlig afrikaner med en usedvanlig arbeidskapasitet. – Mange ler av meg, sier han og flirer, – de sier at jeg kommer til å dø ung om jeg skal forsette å jobbe på denne måten. – Men jeg må jo jobbe, sier han, og det stråler av hele gutten.

På vei hjem, der på motorsykkelen, så tenker jeg at dette var utrolig moro å hjelpe denne unge mannen med å nå drømmen sin, og jeg er helt sikker på at dette er bare begynnelsen for han til å skape seg en god økonomisk fremtid.

Møtet er for lengst over og vi sitter hjemme hos Robert for å spise da det kommer en ung gutt inn døren, og med gråtkvalt stemme sier han at han ønsker å bli frelst. Tidligere på dagen har han hørt vi har hatt møte i Kompanga sentrum, og der kom så mange som rundt 25 stykker og søkte frelse. Denne gutten ønsket ikke å bli frelst der i møtet, og dro hjem uten å tenke mer på det. Men da han kom hjem kom så Guds Ånd over han, så mektig, og han fikk en voldsom syndenød så han følte at han måtte bli frelst omgående. Da en venn av denne gutten visste hvor Robert bor dro de sammen dit, og nå ville han bli frelst. Det ble en herlig stund der i stuen, og det forunderlige underet skjedde der han gråt; han ble født på ny og ble et Guds barn.

Flere ble også frelst dagen etter Bondo, et sted mellom Giribe og Migori. En av de som kom frem gråt og ropte ut noe som jeg ikke forstod. Det ble fortalt meg etterpå at han var en alkoholiker, noe som også syntes. Mens han stod der og gråt, ropte han: Jeg må bli frelst og løst i fra drukkenskap! Gud som alltid hører når vi ber, frelste og løste denne mannen!

Kan dette virkelig være mulig, tenker jeg, mens jeg står og ser på at 6-8 voksne menn holder en gutt som er helt ute av kontroll. Dette skjer et godt stykke inn i Tanzania på et sted hvor det nettopp er startet en menighet. Jeg hadde store forventninger til disse møtene i Tanzania og til hva Gud skulle gjøre der.

Jeg fant fort ut at denne landsbyen vi besøkte var et meget hardt sted, og det er vanskelig å beskrive hvordan det føles når man angripes av den onde på alle plan i livet.

Mange kom og gav livet sitt til Jesus i møtene, og mange ville tilslutte seg den nye menigheten der på stedet. Det som sjokkerte meg og som det er vanskelig å skrive om, og mange vil ikke helt forstå hva dette er, men det var dette som skjedde i et par av møtene: – Flere av de som søkte frem til forbønn var under kontroll av urene ånder som hadde tatt fullstendig kontroll over personene. Jeg var helt uforberedt og ble helt sjokkert når jeg så hvordan en ung gutt ble helt vill og voldelig under forbønn og det måtte 6-8 mann til for å holde han i sjakk. En kvinne som kom stod og gråt i møtet, og da jeg begynte å be for henne ble hun helt vill og begynte å slå rundt seg. Det var flere urene ånder som hadde kontroll over henne, og de begynte å rope og si at de ikke ville ut. I Jesu navn, så befalte vi de å fare ut, og de kom ut – en etter en, mens det frådet ut av munnen på kvinnen, der hun kunne smile etter at hun hadde blitt fri.

Mange ble satt i frihet og helbredet fra sykdommer de led av.

Etter at vi nå har kommet tilbake fra Tanzania til Kenya så har vi fått høre vitnesbyrdet til denne ene kvinnen. Det hele startet med at noen i hennes familie som er heksedoktorer kastet forbannelse over henne, og da kom hun under kontroll av disse urene åndene. Etter dette ble hun stum og kunne ikke snakke. I det øyeblikket disse urene åndene forlater henne blir hun i stand til å snakke igjen som før.

Det har gått mange tanker gjennom hodet mitt etter disse møtene og jeg forstår at disse brødrene som står daglig i denne kampen trenger forbønn og nåde av Gud. Jeg har nå fått et helt annet syn når jeg leser om denne mannen i bibelen som holdt til i gravene og som rev av seg lenker og ingen kunne styre. I slike tilfeller er det bare Gud alene som kan gjøre et under.

Takker Jesus for hans nåde og for at mange har fått et helt nytt liv etter disse møtene i Tanzania.

 

Det ryker ut av motorrommet og inn i bilen, og her står vi med en ødelagt bil langs veien ut til Giribe. Dette var jo sørgelig tenker jeg, da vi hadde planlagt en hurtig tur fra Nairobi og ut til Giribe, men Kenya er Kenya har jeg visst glemt.

Vi startet på morgenen ganske tidlige fra Nairobi, der Robert Masaga hadde møtt meg på onsdags ettermiddag. Når vi kommer til Kisi, har vi god tid og bestemmer oss for en hurtig lunsj på ett fint spisested. Dette ble alt annet en enn hurtig lunsj, da vi ventet på maten i nesten 2 timer.

Endelig så er vi tilbake på veien og da vi nærmer oss Migori så stopper bilen i en liten landsby og bilen har fart nok å trille inn på en lomme langs veien. Der står det tilfeldigvis en bilmekaniker, som omgående kastet seg over bilen, og etter noen minutter så startet bilen igjen. Mekanikeren var meget godt fornøyd med seg selv og forlanget at jeg tok ett bilde av han. så knipser jeg ett bilde med verdens største glis, og det skal være uvisst om det er pengene han fikk for jobben eller at han klarte å få motoren til å virke som fikk han til å glise slikt.

Fornøyd satte vi i gang å kjøre den siste strekningen, men det skulle ta mer en fem minutter før bilen stoppet igjen. Nå her motoren blitt helt totalt ødelagt tenkte jeg mens røyken stimet opp fra motorrommet. Dette var en leid bil også og hva skjer nå vi skal levere bilen tilbake? Kenya stopper aldri å overraske og det er alltid en løsning på utfordringene her. En bil stopper langs veien og ut kommer den faste bilmekanikeren som Robert pleier å bruke. Han satt på en liten buss om kjørte bare noen minutter bak oss. Etter 5 minutter med denne supermekanikeren, så var bilen helt fin igjen og motoren gikk som en klokke

Selv om vi kom frem til Giribe mye senere enn planlagt var det deilig å komme hjem! I morra skal i til Tanzania for møtekampanje i 3 dager, men jeg skal også opp å se på skolen som Gospel Mission har gitt penger til.

Gud gjør de samme under i dag som på apostlenes tid! Tenker på sist tur jeg var til Kenya, sammen med Elisabeth og Svein Åge. Det var en tur som vi fikk se utrolige ting som jeg kun har lest om i bibelen! Ja sannelig er Jesus den samme, frelser, helbreder og hjelper de som er i nød. Det er med sitrende spenning jeg tenker på det som vi fikk opplever på turen i fjor og med en forventing kan jeg nesten ikke vente med å komme ned nå.

 

På 18 mnd har virksomheten til Daniel Masaga vokst med 16 menigheter og grunnen til dette er en massiv satsning på evangelisering. Det er spennende å tenke på hva som vil skje på denne turen: blir noen nye menigheter startet, vil nok en gang evangeliet sette landsbyer på hode og vil vi nok en gang se at skarer omvender seg fra hedenskap og til Gud? Ja, for Gud er den samme i dag som han var i går! Det vil bli forløpende lagt ut blogginnlegg i fra turen og om du vil se hva Gud gjør på misjonsfeltet så er det bare til følge bloggen

 

Mvh

Thor Ivar Grønli