«Hi Hannah» hører jeg Karoline sier til den lille babyen på 3 mnd og mor prøver å få oppmerksomheten til den lille skjønne prinsessen. Jeg kjenner jeg blir litt rørt når jeg hører henne kalle henne Hannah da det er jeg som har bestemt navnet hennes.

 

For tre mnd tilbake så snakket jeg med Daniel far til Hannah i telefonen og gratulerte han så mye med babyen. Da hun ikke hadde fått noe navn ennå spurte Daniel meg om hvilket navn som jeg ville ha gitt henne. Da jeg har en skjønn datter med navn Hannah, svarte jeg spontant at det beste navnet som finnes er Hannah! Til min store forundring så svarte min kjære venn like spontant som meg og sa: Ok, da skal navnet være Hannah! Tror jeg aldri kommer til å slutte å forundre meg over Kenya og nå hadde jeg bestemt navnet til datteren til en av mine gode venner her nede.

 

Jeg spør Karoline om jeg kan få holde henne og jeg er en smule stolt der hun sitter i armene mine. Det er ikke vanlig å bruke bleier til ungene her nede da det dette er for dyrt å kjøpe og idyllen ble raskt brutt når Hannah brukte meg som toalett. Mor kom unnskyldene  å hentet ungen og jeg gikk fornøyd hjem for å skifte og tenkte på at så velsignet jeg er med så gode venner her nede.

 

Hilsen Thor Ivar

Etter en travel reise på 36 timer, knapt uten søvn nådde vi frem til Giribe på torsdags kveld og det bar rett på møte. Uansett hvor trøtt man er, så kvikner vi til når vi kommer til møte som allerede er i ful gagn med sang og lovprisning. Vi kristne er som sirkushesten som blir helt vill når han kjenner lukten av sagflis og det tok ikke langt tid før de tre hvite var med lovprisningen og glemte at vi knapt nok hadde sovet på to døgn. Det var ikke noen vanlig møte vi kom til, men vi hadde akkurat kommet frem i tide til det første møte i konferansen her i Giribe som Gospel Commission Fellowship  har hvert år i august.

 

Vi hadde hørt at de samlet opptil 10 000 til denne konferansen og i år så var det enda flere som var registret en tidligere, og  da kommer de de sammen fra alle deler av Kenya og Tanzania, og denne gangen kom det også en gruppe fra Uganda.. Det var folk overalt og da det ikke finnes hotell eller overnattingsmuligheter for alle disse så kan det virke som de sover overalt. Lokalene til skole, menigheten, bibelskolen og alle tilgjengelige rom var fylt til trengsel med gjester som overnattet, men dette var på langt vei nok for å huse mer 10 000 mennesker. På område var det telter og presenninger overalt, som de både brukte til overnatting og til kjøkken. Det er helt imponerende hva disse kenyanske damene får til med kun ett lite bål og kokeutstyr. Ut fra disse primitive forholdene så lager de matretter flere typer kjøtt som både er kokt, stekt og grillet.

 

 

Man blir ikke annet forundret over alle de som søker frem i ettermøtene med en inderlighet og det skjer mye i slike møte som det er vanskelig å skrive om og det har gitt et enormt inntrykk på oss som her er. Det spesielt en kvinne jeg aldri kommer til å glemme fra denne konferansen og hun var en ung kvinne med en liten baby i armene og kom frem å søkte Gud. Hun var under kontroll av åndsmakter og når disse manifesterte seg på en voldsom måte slik at denne kvinnen slå sprellet og rullet på bakken. Dette er et grusomt og hjerteskjærende syn å se og ikke minst å høre de skrik som kommer ut av disse menneskene som er under kontroll av åndsmakter. Hun kom frem i flere møter og det samme skjedde, inntil hun hadde kommet frem til en beslutning: hun ville bli frelst! Hun fortalte hele forsamlingen om hun hadde store plager og måtte bli frelst. Hun hadde blitt mobbet og blitt behandlet dårlig av familien, og hun sa at det bare var Jesus som var hennes redning. På møte søndag formiddag når det ble innbudt til frelse kom denne kvinnen med babyen på armen, og vært skritt hun kom nærmere plattformen manifesterte denne åndsmakten seg mer og mer, der kun sprang hylende frem. Til alles store sjokk så kastet hun babyen i bakken når  hun kom frem og deretter rullet hun overende med ett uhyggelig skrik. Denne formiddagen ble hun løst i fra denne demonen og hun ble herlig frelst. Som ett mirakel så ble ikke babyen skadet av fallet og til min forundring så begynte den heller ikke å gråte, jeg tror at Guds hand tok hånd om babyen når den falt. På søndag kveld så kom kvinnen igjen til forbønn, men da ikke får å bli frelst. Denne kvelden ble hun døpt med Den Hellige Ånd og hun priste Gud høylytt i tunger med hendene løftet over hode. Noe så stort tenkte jeg, i forrige møte så kastet hun sin baby i bakken og måtte bindes fordi hun sprellet av seg nesten alle sine klær, og nå så er hun løst i fra det som bandt henne og gleden strålte ut av hele henne.

 

Mange ville nok bli skremt av slike møter hjemme i Norge, men det som skremmer Kenyanere (eller muligens imponerer) er at min mor Liv Grønli kaster seg over de verste tilfeller av demonbesatte i møtene og kaster ut demoner som hun ikke har gjort noe annet. Kan ikke si noe annet enn at jeg er en liten smule imponert over henne og tenker at en slik frimodighet skulle vi alle hatt i Norge.

 

Med hilsen