– Siden du også er sønn til Daniel Masaga, må du være bror min, sier Wilson på møtet i Ogada, og tar meg i handa. – Men husk at jeg er din storebror og du er den yngste av Daniels sønner, sier han og ler. Wilson var en av de første som Daniel Masaga ledet til frelse i området og han er med i menigheten. Det er nå søndag formiddag og lokalet er helt stappende fullt, og det sitter noen på trappen utenfor også. Wilson har akkurat kommet med en hilsen i møtet og hele hilsenen var til meg, der han kom med mange gode ord.
Det kan vanskelig forklares hvordan et slikt søndags formiddagsmøte er her i hjemmemenigheten til Daniel, da det er ganske forskjellig fra det vi er vant til hjemme. Her synger de av hele hjertet og kroppen følger med der de danser og hopper rundt. Jeg prøver å være med i sangen, men den «hvite manns» iherdige forsøk sees nok på med et smil, da det er både stivt og urytmisk der jeg gleder meg i Herren sammen med alle disse herlige vennene.
En av evangelistene går frem og sier noe i møtet, og dette er en meget stille kar, slik jeg kjenner han. Men dette er første gang jeg ser han sier noe i et møte, og dette var et fyrverkeri av en innledning. Det ropes ut noe som jeg ikke helt forstår, men forsamlingen responderer voldsomt med å klappe, juble og roper Yesu Paki (Priset være Jesus).
Etter 3,5 time med full trykk var møtet over, og det så ikke ut som noen var slitne etter et så langt møte, selv i denne trykkende varmen inne i lokalet. Jeg tenker på at de fleste faktisk har vært på et møte før dette også, som sikkert også varte bortimot 2 timer. – Siden noen har kort vei og andre har lang vei til møtene, så har vi bestemt oss for å ha et møte for de som kommer tidlig, sider Daniel. – Vi kan jo ikke bare sitte der og vente på at de andre, som har lang vei å gå, skal komme! Det gløder av mannen, som om noen dager nå fyller 78 år, men det kan ikke sees på han. – Jeg er nok som en gammel bil, sier han, – litt rusten i chassiet, men jeg har fått ny motor og ny olje! Om kroppen blir litt sliten så har jeg en voldsom energi og en byrde som driver meg til å fortsette i tjenesten.
Da møtet ble så langt, og så mange som skulle prate etterpå, fikk vi det veldig travelt. Jeg skulle rekke flyet i Kisumu på kvelden og dette ble en rallysafari mot klokka. Etter utallige kraftige nedbremsninger, farlige forbikjøringer, humpete veier, rekker vi frem akkurat med 15 minutters margin før de stenger innskjekkingen. Jeg sier farvel til Robert og Daniel, mens jeg tenker dette var nære på å ikke rekke flyet. Til min forskrekkelse ser jeg på tavlen inne i adgangshallen at flyet mitt er endret til å gå 20 minutter tidligere! Sørgelig, tenker jeg, og springer bort til innsjekkingstedet og håper de vil være greie med meg og ta meg med, selv om jeg nå har alvorlig tidstrøbbel. Da jeg spør om hvorfor flytiden er endret, ser de litt dumt på meg og sier: – dette er flytiden fra i går. I dag er det fridag, og de som jobber med å oppdatere monitorene har fri. Jeg puster lettet ut og tenker at Kenya er Kenya!
Nå er jeg på vei hjem og er Gud takknemlig over hva jeg har fått oppleve på turen.
