– Siden du også er sønn til Daniel Masaga, må du være bror min, sier Wilson på møtet i Ogada, og tar meg i handa.  – Men husk at jeg er din storebror og du er den yngste av Daniels sønner, sier han og ler. Wilson var en av de første som Daniel Masaga ledet til frelse i området og han er med i menigheten. Det er nå søndag formiddag og lokalet er helt stappende fullt, og det sitter noen på trappen utenfor også. Wilson har akkurat kommet med en hilsen i møtet og hele hilsenen var til meg, der han kom med mange gode ord.

Det kan vanskelig forklares hvordan et slikt søndags formiddagsmøte er her i hjemmemenigheten til Daniel, da det er ganske forskjellig fra det vi er vant til hjemme. Her synger de av hele hjertet og kroppen følger med der de danser og hopper rundt. Jeg prøver å være med i sangen, men den «hvite manns» iherdige forsøk sees nok på med et smil, da det er både stivt og urytmisk der jeg gleder meg i Herren sammen med alle disse herlige vennene.

En av evangelistene går frem og sier noe i møtet, og dette er en meget stille kar, slik jeg kjenner han. Men dette er første gang jeg ser han sier noe i et møte, og dette var et fyrverkeri av en innledning. Det ropes ut noe som jeg ikke helt forstår, men forsamlingen responderer voldsomt med å klappe, juble og roper Yesu Paki (Priset være Jesus).

Etter 3,5 time med full trykk var møtet over, og det så ikke ut som noen var slitne etter et så langt møte, selv i denne trykkende varmen inne i lokalet. Jeg tenker på at de fleste faktisk har vært på et møte før dette også, som sikkert også varte bortimot 2 timer. – Siden noen har kort vei og andre har lang vei til møtene, så har vi bestemt oss for å ha et møte for de som kommer tidlig, sider Daniel. – Vi kan jo ikke bare sitte der og vente på at de andre, som har lang vei å gå, skal komme! Det gløder av mannen, som om noen dager nå fyller 78 år, men det kan ikke sees på han. – Jeg er nok som en gammel bil, sier han, – litt rusten i chassiet, men jeg har fått ny motor og ny olje! Om kroppen blir litt sliten så har jeg en voldsom energi og en byrde som driver meg til å fortsette i tjenesten.

Da møtet ble så langt, og så mange som skulle prate etterpå, fikk vi det veldig travelt. Jeg skulle rekke flyet i Kisumu på kvelden og dette ble en rallysafari mot klokka. Etter utallige kraftige nedbremsninger, farlige forbikjøringer, humpete veier, rekker vi frem akkurat med 15 minutters margin før de stenger innskjekkingen. Jeg sier farvel til Robert og Daniel, mens jeg tenker dette var nære på å ikke rekke flyet. Til min forskrekkelse ser jeg på tavlen inne i adgangshallen at flyet mitt er endret til å gå 20 minutter tidligere! Sørgelig, tenker jeg, og springer bort til innsjekkingstedet og håper de vil være greie med meg og ta meg med, selv om jeg nå har alvorlig tidstrøbbel. Da jeg spør om hvorfor flytiden er endret, ser de litt dumt på meg og sier: – dette er flytiden fra i går. I dag er det fridag, og de som jobber med å oppdatere monitorene har fri. Jeg puster lettet ut og tenker at Kenya er Kenya!

Nå er jeg på vei hjem og er Gud takknemlig over hva jeg har fått oppleve på turen.

– Dere må komme igjen i morgen for å ha møte her og så starte en menighet i denne landsbyen, bønnfaller folket i Koobanja, en liten landsby noen kilometer fra Murubay.  Landsbyen ligger i et vakkert området som er tett opp mot grensen til Tanzania og ligger ved Viktoriasjøen. Det er første gang vi besøker denne landsbyen og det var full åpning i møtet. Guds Ånd kom mektig og stemningen ble helt elektrisk. Mange ble frelst denne dagen og mange fikk oppleve helbredelse. Det var nettopp disse nyfrelste som nå ba om at det må startes opp en menighet der i Koobanja. Vel hjemme i Giribe utbryter Daniel begeistret: der må vi starte en menighet, tenk hvilket møte! Det lyser av denne Guds mann som nå snart er 78 år gammel. Måtte Gud gi meg styrke og mange flere år til, så vi kan nå ut til enda flere med evangeliet sier han begeistret! Ja, la oss be at Gud gjør dette, da dette er en mann Gud har reist opp blant sitt folk til å lede tusener til Kristus. Ja, jeg gleder meg til å se hva Gud vil gjøre i fremtiden både gjennom tjenesten til Daniel og i denne landsbyen Koobanja.

Ved de to siste gangene vi har vært nede i Kenya har vi vært i Gotkatkjola på møte, og der har Gud gjort utrolige ting. Dette er en fiskelandsby som ligger ved Viktoriasjøen som  er et meget vakkert sted med fjell, strender, et bølgete hav, fugleliv og en deilig sval vind. Minner faktisk litt om Norge dette stedet. Da vi var der første gang i mars 2011, opplevde vi et fantastisk gjennombrudd og disse møtene ble til en forandring for hele stedet. Som det alltid er, har vi en motstander som ønsker bare å stjele, myrde og ødelegge, og dette har den nye menigheten fått oppleve. Ved Guds nåde har de nå kommet igjennom en vanskelig tid og Gud har velsignet dem med et landområde der de skal bygge seg et menighetsbygg.

Det er en luthersk prest som har vært på møtene i Gotkatkjola og Gud har møtt han kraftig. – Jeg har nå sluttet som prest og vil la meg døpe med full nedykkelse, sier mannen, og spør Daniel om hvor fort han kan få døpt seg.

Gud helbredet en krøpling i denne landsbyen som var helt bøyd og ikke kunne rette seg opp. Gud gjorde et mirakel for mannen som i et nu kunne reise seg opp og var fullstendig helbredet. Som vanlig var det veldig åpent for evangeliet her også denne gangen og mange møtte Jesus i slutten av møtet. Ja, jeg må si meg enig med Daniel: Menigheten her i Gotkatkjola har potensiale i seg til å bli en kjempestor menighet.

Daniel inviterr frem til frelse i Koobanja

Full jubel i møtet i Gotkatkjola

Standen i Gotkatkjola

Ved vannet i Gotkatkjola

– Her er eiendommen min og den er 1 dekar stor. Jeg har leid 1 dekar land av naboen også, som jeg nå har pløyet en gang. Det er Daniel som stolt viser frem eiendommen der han dyrker mais, sukker, ulike grønnsaker og masse med trær som er plantet. Dette er ikke Daniel Masaga, men han er nevøen hans. Etter at han mistet sine foreldre som en liten gutt har han vokst opp hjemme hos sin onkel og blitt tatt vare på. På de turene vi har vært her nede har denne gutten vist seg å være en veldig arbeidsom gutt, og han hadde en drøm om å få seg en egen eiendom der han kan dyrke mat for seg selv og til salg.

Vi bestemte oss når vi var her i november i fjor, å hjelpe han å kjøpe et landområde, så han kunne få muligheten til å jobbe seg ut av fattigdommen.

Onsdag morgen kommer Daniel til meg og sier, – i dag skal du være med og se på eiendommen min, og vi blir enig om å dra av gårde. Han har fått lånt en motorsykkel for anledningen og etter en kort kjøretur så er vi fremme. Et imponerende syn møter meg, her er det ikke bare ryddet bort alt av busker og trær, men det vokser frem trær, mais og en mengde med ulike grønnsaker. Med en iver så forklarer han meg i minste detalj hvordan en slik eiendom gjøres klar for å bli brukt til jordbruk og det er ikke tilfeldig hvor de ulike slagene er plantet. Han gjentar stolt gang på gang; – dette kommer til å bli veldig bra om jeg forsetter med å jobbe hardt, og jeg tenker at dette er en uvanlig afrikaner med en usedvanlig arbeidskapasitet. – Mange ler av meg, sier han og flirer, – de sier at jeg kommer til å dø ung om jeg skal forsette å jobbe på denne måten. – Men jeg må jo jobbe, sier han, og det stråler av hele gutten.

På vei hjem, der på motorsykkelen, så tenker jeg at dette var utrolig moro å hjelpe denne unge mannen med å nå drømmen sin, og jeg er helt sikker på at dette er bare begynnelsen for han til å skape seg en god økonomisk fremtid.

Møtet er for lengst over og vi sitter hjemme hos Robert for å spise da det kommer en ung gutt inn døren, og med gråtkvalt stemme sier han at han ønsker å bli frelst. Tidligere på dagen har han hørt vi har hatt møte i Kompanga sentrum, og der kom så mange som rundt 25 stykker og søkte frelse. Denne gutten ønsket ikke å bli frelst der i møtet, og dro hjem uten å tenke mer på det. Men da han kom hjem kom så Guds Ånd over han, så mektig, og han fikk en voldsom syndenød så han følte at han måtte bli frelst omgående. Da en venn av denne gutten visste hvor Robert bor dro de sammen dit, og nå ville han bli frelst. Det ble en herlig stund der i stuen, og det forunderlige underet skjedde der han gråt; han ble født på ny og ble et Guds barn.

Flere ble også frelst dagen etter Bondo, et sted mellom Giribe og Migori. En av de som kom frem gråt og ropte ut noe som jeg ikke forstod. Det ble fortalt meg etterpå at han var en alkoholiker, noe som også syntes. Mens han stod der og gråt, ropte han: Jeg må bli frelst og løst i fra drukkenskap! Gud som alltid hører når vi ber, frelste og løste denne mannen!

Kan dette virkelig være mulig, tenker jeg, mens jeg står og ser på at 6-8 voksne menn holder en gutt som er helt ute av kontroll. Dette skjer et godt stykke inn i Tanzania på et sted hvor det nettopp er startet en menighet. Jeg hadde store forventninger til disse møtene i Tanzania og til hva Gud skulle gjøre der.

Jeg fant fort ut at denne landsbyen vi besøkte var et meget hardt sted, og det er vanskelig å beskrive hvordan det føles når man angripes av den onde på alle plan i livet.

Mange kom og gav livet sitt til Jesus i møtene, og mange ville tilslutte seg den nye menigheten der på stedet. Det som sjokkerte meg og som det er vanskelig å skrive om, og mange vil ikke helt forstå hva dette er, men det var dette som skjedde i et par av møtene: – Flere av de som søkte frem til forbønn var under kontroll av urene ånder som hadde tatt fullstendig kontroll over personene. Jeg var helt uforberedt og ble helt sjokkert når jeg så hvordan en ung gutt ble helt vill og voldelig under forbønn og det måtte 6-8 mann til for å holde han i sjakk. En kvinne som kom stod og gråt i møtet, og da jeg begynte å be for henne ble hun helt vill og begynte å slå rundt seg. Det var flere urene ånder som hadde kontroll over henne, og de begynte å rope og si at de ikke ville ut. I Jesu navn, så befalte vi de å fare ut, og de kom ut – en etter en, mens det frådet ut av munnen på kvinnen, der hun kunne smile etter at hun hadde blitt fri.

Mange ble satt i frihet og helbredet fra sykdommer de led av.

Etter at vi nå har kommet tilbake fra Tanzania til Kenya så har vi fått høre vitnesbyrdet til denne ene kvinnen. Det hele startet med at noen i hennes familie som er heksedoktorer kastet forbannelse over henne, og da kom hun under kontroll av disse urene åndene. Etter dette ble hun stum og kunne ikke snakke. I det øyeblikket disse urene åndene forlater henne blir hun i stand til å snakke igjen som før.

Det har gått mange tanker gjennom hodet mitt etter disse møtene og jeg forstår at disse brødrene som står daglig i denne kampen trenger forbønn og nåde av Gud. Jeg har nå fått et helt annet syn når jeg leser om denne mannen i bibelen som holdt til i gravene og som rev av seg lenker og ingen kunne styre. I slike tilfeller er det bare Gud alene som kan gjøre et under.

Takker Jesus for hans nåde og for at mange har fått et helt nytt liv etter disse møtene i Tanzania.

Det ryker ut av motorrommet og inn i bilen, og her står vi med en ødelagt bil langs veien ut til Giribe. Dette var jo sørgelig tenker jeg, da vi hadde planlagt en hurtig tur fra Nairobi og ut til Giribe, men Kenya er Kenya har jeg visst glemt.

Vi startet på morgenen ganske tidlige fra Nairobi, der Robert Masaga hadde møtt meg på onsdags ettermiddag. Når vi kommer til Kisi, har vi god tid og bestemmer oss for en hurtig lunsj på ett fint spisested. Dette ble alt annet en enn hurtig lunsj, da vi ventet på maten i nesten 2 timer.

Endelig så er vi tilbake på veien og da vi nærmer oss Migori så stopper bilen i en liten landsby og bilen har fart nok å trille inn på en lomme langs veien. Der står det tilfeldigvis en bilmekaniker, som omgående kastet seg over bilen, og etter noen minutter så startet bilen igjen. Mekanikeren var meget godt fornøyd med seg selv og forlanget at jeg tok ett bilde av han. så knipser jeg ett bilde med verdens største glis, og det skal være uvisst om det er pengene han fikk for jobben eller at han klarte å få motoren til å virke som fikk han til å glise slikt.

Fornøyd satte vi i gang å kjøre den siste strekningen, men det skulle ta mer en fem minutter før bilen stoppet igjen. Nå her motoren blitt helt totalt ødelagt tenkte jeg mens røyken stimet opp fra motorrommet. Dette var en leid bil også og hva skjer nå vi skal levere bilen tilbake? Kenya stopper aldri å overraske og det er alltid en løsning på utfordringene her. En bil stopper langs veien og ut kommer den faste bilmekanikeren som Robert pleier å bruke. Han satt på en liten buss om kjørte bare noen minutter bak oss. Etter 5 minutter med denne supermekanikeren, så var bilen helt fin igjen og motoren gikk som en klokke

Selv om vi kom frem til Giribe mye senere enn planlagt var det deilig å komme hjem! I morra skal i til Tanzania for møtekampanje i 3 dager, men jeg skal også opp å se på skolen som Gospel Mission har gitt penger til.

Thor Ivar Grønli

Gud gjør de samme under i dag som på apostlenes tid! Tenker på sist tur jeg var til Kenya, sammen med Elisabeth og Svein Åge. Det var en tur som vi fikk se utrolige ting som jeg kun har lest om i bibelen! Ja sannelig er Jesus den samme, frelser, helbreder og hjelper de som er i nød. Det er med sitrende spenning jeg tenker på det som vi fikk opplever på turen i fjor og med en forventing kan jeg nesten ikke vente med å komme ned nå.

Thor Ivar Grønli forkynner Guds Ord

På 18 mnd har virksomheten til Daniel Masaga vokst med 16 menigheter og grunnen til dette er en massiv satsning på evangelisering. Det er spennende å tenke på hva som vil skje på denne turen: blir noen nye menigheter startet, vil nok en gang evangeliet sette landsbyer på hode og vil vi nok en gang se at skarer omvender seg fra hedenskap og til Gud? Ja, for Gud er den samme i dag som han var i går! Det vil bli forløpende lagt ut blogginnlegg i fra turen og om du vil se hva Gud gjør på misjonsfeltet så er det bare til følge bloggen

Mvh

Thor Ivar Grønli